(Spontananmeldelse av Dagbladet som resultat av en lesestoffløs tur mellom Værnes og Bergen. Litt slapp i starten, hissigere på slutten.)

Den fryktelig stygge andungen

Vi kommer over Dagbladet, en helt vanlig dag (den tredje) i november. Rutinerte leser som vi er, begynner vi bakerst. Marie Simonsen har omsider brukt sin redaktørtittel til å snakke strengt til de desk-folkene som stadig vekk plaget oss med rompa hennes. Kommentarene står seg bedre når de ikke er beheftet med bakdeler. Det er en stort sett klok oppsummering av Haakon Lies betydning for landet. På et punkt får hun det til å høres ut som om det er mangel på folk som tør si sin mening rett ut, noe som synes malplassert i disse Karita-dager. Likevel, vi åpner avisa ved godt mot.

To siders innsiktsfullt prat om Irak gjør de to neste sidene til en fryd. Lederen krever en ”kritisk gjennomgang”, fordi helsevesenet prøver i rekordfart å gjøre noe det aldri har gjort før, og det viser seg å være vanskelig. Det må likevel bemerkes at det er sooo nineties å kritisere at informasjon kommer frem først ”via media”. Når et lass vaksiner blir ødelagt i Belgia, har nettavisene saken på topp før belgierne har rukket å løfte opp røret og taste ”+47”. Deal with it.

De neste sidene fortsetter med kritikk av mektige samfunnsaktører, i viktige saker. Ap får gjennomgå for unnfallenhet om Datalagringsdirektivet, der den ellers så samvittighetsfulle justisminister Storberget danser tango med Stasi-filosofi; kinn mot kinn, stivt blikk, rett fram. Den norske presse får gjennomgå for å ha gjort seg selv til reklameplakat for vår eksentriske prinsesse-som-ikke-er-prinsesse, når de strengt tatt burde ha behandlet henne slik de behandler alle de andre raringene som ringer tipstelefonen med spøkelseshistorier: Si høflig adjø og legg på. Dette er bra stoff, selv om pressekritikken er stjelt fra Morgenbladet.

I sistenevnte spalte, med navnet ”Spørsmål & Svar” får forresten leserne visuell hjelp av digre snakkebobler med spørsmålstegn og utropstegn på, slik at de kan se hva som er spørsmål og hva som er svar. Det kan jo alltids være at uthevet tekst og spørsmålstegn(?) i slutten av setningen ikke er nok. I tillegg vil man for all del unngå at leserne får det inntrykk at intervjuobjekt Hans-Christian Vadseth er en veiking som ikke avslutter alle sine setninger med et UTROPSTEGN!

Vi tilgir små, grafiske lettvintheter, og konstaterer at debattseksjonen startet bra, fortsatte bra og avslutter sterkt. Eirik Wolds kronikk løfter frem det som for lengst burde ha vært hovedtema i sagaen om Info-Hanssen: At en sentral person i arbeiderbevegelsen bare så mye som antyder at verdiskapning er noe som kun skjer i privat sektor, er et ideologisk svik av dimensjoner. Slik uhemmet lefling med neoliberalismen tar fullstendig slagkraften fra Ap når de (rettmessig) anklager FrP for å være en ideologisk lapskaus. Da bør sideshow om konebytte og millionlønner komme i annen rekke.

Så videre fremover, til kulturstoffet, den andre delen av ”Kultur- og debattavisa”. Vi leser oss frydefullt gjennom bredt og smalt av anmeldelser, kvikke nok til å være artige å lese (”Röyksopp fra helvete”), men ikke så påtrengende som artisteriet i Natt&Dag. At Brageprisen er inneklemt mellom spådamene kan vi leve med, et sted skal også de befinne seg. Hovedsaken på kultur er i den klassiske kategorien ”Her har vi vært delaktige i å bygge opp et fenomen (Kjendisbarnebokforfattere), nå er det noen som kritiserer det (Henrik Hovland mener kjendisbarnebøker ikke er gode), og det er bra, for da kan vi lage enda flere saker om det (og få med Märtha enda en gang, utropstegn)”. Slike saker er irriterende på grunn av den iboende dobbeltmoralen, all den tid Dagbladet er en av de store kjendiskreatørene i Norge. Det er dog bedre å være kritisk til egen gjerning enn å ikke være det (selv om man ikke vedkjenner seg gjerningen), så vi får si oss fornøyde.

Bil har vi ikke peiling på, så den seksjonen får stå i fred. En gledelig detalj er at CO2-utslipp nå blir behørig omtalt for hver modell, og tatt med som en viktig faktor. Vi håper Dagbladet en gang begynner å foreta like grundige tester av kollektivtilbudet i Norge.

Sport har vi virkelig ikke peiling på. Vi prøve derfor å bla fort forbi, men stopper til vår fornøyelse opp ved en relativt grundig og opplysende artikkel om sponsorpolitikk rundt OL. Så finnes det altså håp for samfunnsrelevant, ikke-hjernedød sportsjournalistikk etter SportsMagasinets død.

Nyhetene begynner (altså stadig sett bakfra) på en god måte. John Olav Egeland sin første kommentar fra Lommemann-saken er god, nøktern og saklig. Ikke overdreven grafsing i de grimmeste delene av vitneutsagnene, stort sett fravær av egne psykologiske vurderinger, og en bra oppsummering av sakens bakteppe. Problemet er at han kommer til å skrive omtrent akkurat denne kommentaren igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Egeland er dyktig, så vi kan kanskje slenge på enda et par ”Og igjen”. Men så begynner det å gå på tomgang, og den eneste veien ut er sikling over skjebner og grafsing i grusomheter. Etterhvert tror alle i rettssalen at de kjenner hverandre, og Egeland blir hobbypsykologen som forteller oss om folks indre liv og følelser. Ganske likt medborger Märtha sin virksomhet, når man tenker over det.

Selve nyhetssaken på neste dobbelside fortoner seg som et rent refeat av tiltaltes forklaring, distillert for å gjøre den mest mulig dramatisk. Det er trolig bare å stålsette seg for tilsvarende versjoner av samtlige vitneforklaringer. Her er det to ting å bemerke. Den ene er at det for å produsere slike referater tydeligvis trengs hele tre uskyldsrene, pur unge journalistspirer (de ser iallfall unge og uskyldsrene ut på bylinebildene. Disse kan selvsagt være photoshoppet). Den andre er at hver enkelt journalist har et bilde av seg selv som er omtrent like stort som bildet av Lommemannen på samme side.

Videre til utenriks. Halldor Hustadnes har intervjuet to eksperter om valget i Afghanistan, et land der Norge deltar i krig og bruker hundrevis av millioner i bistandspenger. Denne saken får en halv side. Toppmøtet mellom Storbritannia og Russland, som er viktig for Iran-spørsmålet, nedrustning og Afghanistankrigen, får en tredjedels side. Innholdet i teksten til Russlandskorrespondent Morten Strand er en bredt anlagt oppsummering av situasjonen, men det er i mye større grad en kommentar enn en nyhetssak. Dette er umulig å se ut fra layouten, og Kultur- og Debattavisa burde holde seg for god til å bidra til snik-utviskingen av skillet mellom kommentarer og nyheter på en så ublu måte.

Nuvel. Ser vi Utenriks under ett, kjenner vi igjen et uggent mønster fra Kultur. Kultursidene hadde et bredt utvalg saker, men barnebøkene hadde høyest kjendisfaktor, og fikk tilfeldigvis også hovedoppslaget. Så også med utenriks.

Over to sider smøres det ut konspiratorisk tull om de to tullete konspiratørene i DR Kongo. Tjostolv har lastet ned ”The terrorist’s handbook” til PCen sin, og ifølge ”en politikilde” er det ingen som gjør slikt uten å ha ”mistenkelige hensikter”.

Slike ting er latterlig lette få tak i via nettet, og har vært det i ti-femten år nå. På dampmaskin-PCen undertegnede kjøpte for konfirmasjonspengene en gang på 90-tallet ligger fortsatt ”The anarchist’s cookbook” og andre tvilsomme oppskrifter vi brukte til hjemmemekking av små raketter som vi skremte kråkene med. På min nåværende bærbare ligger Al-quaeda sin treningsmanual og deler av det amerikanske forsvaret sine torturoppskrifter (jada, de har slike, ganske detaljerte er det óg).

Hele Tjostolv-saken er et billig, tomt poeng. Dette er på ingen måte det viktigste som har skjedd på utenriksfronten det siste døgnet.

Og nå Innenriks: En dobbelside om statsministeren og Arbeiderpartiets reaksjon på Info-Hanssen sin bravader. Stoltenberg er åpenbart kraftig misfornøyd. Han har sendt Raymond Johansen ut i kamp for å erklære at det var ”direkte galt” av Hanssen å ikke informere Stoltenberg om pr-jobben. Johansen setter faktisk den tidligere super-statsråden i samme bås som utskuddet Karita, og sier at de begge burde takke Arbeiderpartiet for de muligheter de har fått. Det underlige her er at journalistene Ringheim/Fiske/Karlsen lar Stoltenberg holde seg i høyverdig ro over gjørmebrytingen, med generelle utsagn. Hvis Dagbladet uansett skal gjøre det til vane å snikkommentere sine egne nyhetssaker, burde de her ha sagt direkte til leserne hva dette er: En kraftig irettesettelse fra Stoltenbergs side.

Videre på innenriks kommer noen artigheter Haako Lie sa om yngre Ap-politikere som han sikkert knapt kjente, og så noen notiser. Vi nærmer oss slutten. Stort sett kan vi si oss fornøyde. Velskrevne, innsiktsgivende kommentarer, viktige debattsaker, og en del bra nyheter og kultur så lenge man hopper over hovedsakene. Ja, endogtil en bra sportssak.

Men så. Hovedsaken. Et bilde av en ung mann, med fullt navn og alder. Drapsmannen fra Skaun. Både inne i avisa og på fremsiden.

Dagbladet har et bra produkt. Men med sine forsider og saksprioriteringer selger Dagbladet et dårlig produkt. Et elendig produkt. De selger et pinlig produkt, en avis det er flaut å ha under armen, en avis skikkelige folk må ta under frakken eller ned i kofferten før de tør å ta den med seg ut av huset. De selger en avis som man vet har bra innhold, men som man nøler med å plukke opp fra stativet, fordi det gir den samme, klamme ”Jeg pleier ikke å kjøpe det, altså”-følelsen som visse ukeblader.

Morgenbladet kan ha sine ironisk-tabloide forsider fordi de fungerer som plump humor for intelligentsia-leserskaren. VG kan se ut som Se&Hør uten glans fordi de er VG. Namdalsposten kan slå opp 4H-revyen over hele forsida fordi de er Namdalsposten, og Namdalsposten gjør slikt.

Dagbladet, derimot, er det mest schizofrene mediet i Norge. De er den selverklærte Kultur- og Debatt-avisa, som desperat prøver å fremstå VG. Hva pokker er det de tror de oppnår med å begå seriemord på Vær Varsom-plakaten og begrave sine sterkeste sider bak en falsk fasade?